Norsk permakulturforening

Rapport fra Perennialen på Alvastien Telste

I dette reportasje kommer to fortellinger fra Perennialen som ble avhold i Hordaland den 7.-11. august 2017, til å lyse opp i vinteren og få oss til å drømme om neste sommer. Rebecca Smith og Eirik Lillebøe Wiken forteller om sine opplevelser.

Innslag frå Eirik:
Den tredje perennialen ble avholdt i herrens år 2017.

Jeg var på Voss bibliotek og ventet da Stephen Barstow sendte melding. Der var en dame som hadde en vossakvann i en potte, hun skulle møte han ved bussens stoppested, men bussen var forsinket. Jeg løp opp på bussholdeplassen, og la igjen beskjed til bibliotekaren om at hvis det kom vossakvann interesserte, så hadde jeg løpt ut en tur. Jeg gikk inn i busskuret og der sto en dame med en liten vossakvannplante. Vi ble bedre kjent og plutselig var bussen der.

Stephen og jeg hev oss i bilen og fulgte etter kvanndamen som visste hvor oldelinjen av vossakvannen befant seg. Vi reiste opp i Bordalen til garden Olde, der ble vi møtt av far i huset. Han samlet karve, som han skulle gi til kjerringane til jol, de skulle bruke den i surkålen.

Der foran oss, mellom oss og huset, lyste den opp – Angelica Archangelica – Vossakvannen! Mange planter! Vi ble helt stille og ganske ville, aldri sett lignende, småplanter og store frøkvaster som glober i macrokosmose. Stephen spurte og grov og tok bilder, masse bilder. Far i huset hadde fått kvannen av svigerfaren i medgift når han spurte om datterens hånd. Fra Rogne, lenger nede i dalen. Han fikk med en rot og plantet den der, og der har den stått i 50 år.

Etterpå reiste vi heim til Alvastien og tok oss noen gode Alvastienbayere og sovnet med ein draum om vossa kvann.

Dagen etter freste vi ut fjorden, til Baroniet i Rosendal. Her er en kjempe flott slottshage fra de eldre tider, der hagen har eget fjell i seg. Kjøkkenhagen her er inspirert av gammelgartnerens gamle frøkataloger som de fant på loftet. Utrolig mye spennende, spiselige vekster. Og tror du ikke den sto der, Angelica Archangelica! Med fylt stilk.

Jeg kjenner gartner Kari Opedal, som har drevet urtegartneri i Kinsarvik i alle år. Henne traff vi, og fikk en hyggelig prat med. Vossakvannen var fra henne men hun viste ikke hvor den kom fra. Hun hadde en siste kvast av Vossakvannfrø i frysen og vi avtalte vi skulle få den videreformert.

Der var noen gigantiske edelkastanje trær, største jeg har sett i norge. Valnøtttrær, ganske unge, men historien går på at dette var en av ynglingene i hagen. Det gamle treet røyk med i en storm en eller annen gang. Her fant vi også Vadderot, en ganske sjelden plante i Norge.

Vi reiste så videre til neste destinasjon, det gamle turberkulosehjemmet i Jondal. Det er Galtung og fredsbevegelsen som har overtatt denne severdigheten, og har laget et fredsakademi der. Hardangerakademiet for fred, utvikling og miljø. Jeg er veldig stolt over å ha dette i nabolaget, og er med som frivillig medarbeider her.

Akademiet har en fantastisk park der Hilde og Dan Ente, fra Holland, har ansvar for kjøkkenhagen. Den er bygget opp på biodynamisk måte, og utvides stadig der man bruker produksjonen til kjøkkenet på akademiets kurs.

Hilde var her den dagen, og Kristian Flo fra Bergen økologiske landsby, som og er akademiets vaktmester. Hilde viste rundt i hagen, men Stephen sine øyne hvilte på en svær tue av hosta – typisk.

Vi tok en rask tur opp på fonnen for å ta på snø om sommeren, og kom ned til et nydelig måltid fra Kristian etterpå. Vi var hjemme seint og fikk oss en Alvastienbayer før vi sovnet.

Dagen etter kom Rebecca, da ble det liv i leiren med en ekstra deltaker

Innslag frå Rebecca:
Sola skinte då eg steig av bussen ved Klyvekrysset. Eg hadde så lyst til å gå inn til Fyksesundet, til tross for den tunge sekken min, og bli betre kjent med det dramatiske landskapet som stiger opp frå fjorden. Og det skuffa ikkje. Det er ikkje rart at nordmenn trudde på troll i gamle dagar, tenkte eg, mens eg gjekk forbi svære kampestein som låg så tilsynelatande tilfeldig i det bratte terrenget. Omringa av slåttemark, fruktgardar og urskog, eg gjekk langs ein veg som unngjekk desse enorme steinklumpane og opna opp til utmerka utsikt over fjell og fjord.

For eit bra jordsmonn, tenkte permakulturisten i meg; eik, lind, alm og hassel klengte seg til fjellsidene. Så mange nytteplantar overalt også, tenkte eg, mens eg plukka bringebær frå vegkanten. Men den lille gåturen min mot permakulturgarden og Norges fyrste LAND senter, Alvastien Telste, varte ikkje lenge. Ein varebil stoppa ved sida av meg og ein venleg belgisk fyr spurte om eg ville sitje på til Hege og Eirik. Han skulle visstnok ikkje vere med på kurset, men skjønte at eg skulle dit. Dette er noko av det mest koselege med Alvastien: kor flink Hege og Eirik har vore til å skape gode relasjonar med lokalsamfunnet og tiltrekkje andre utatt ifrå til å komme her. Det imponerer meg kvar gong!

Eg hoppa inn, hadde ein hyggeleg samtale og steig av ved det gule huset med dei raude rosene på veggen. Stephen og Eirik venta på meg inne og etter litt lunsj gjekk vi rundt skogshagen saman med ein til deltakar. Eg må understreke kor bratt terrenget er rundt Fyksesundet. Det er heilt fascinerande korleis folk har tilpassa seg til ein slik plass. Hege og Eirik har også tilpassa seg til dette terrenget, og tatt i bruk permakultur design til å hjelpe med dette.

Vi gjekk opp og ned bakken, fant og diskuterte etande plantar som blåbær, kåltistel, Moskus kattost, stokkrose, høymole og amerikansk hyll. Alvastien sin skogshage befinner seg i sånn circa sone 2: den som er besøkt ofte, men ikkje alltid kvar dag. Eg har høyrt at soner treng ikkje nødvendigvis vere runde, at dei kan vere avlange og strekkje seg langs stiger og vegar, men Alvastien Telste er døme på nesten loddrette permakultursoner! Her er eit levande eksempel på korleis permakultur design kan og må anvendast i mange nordiske forhold. For meg er det også bekreftelse på kor tilbøyeleg og geniale permakulturdesign verktøyet faktisk er.

Dagen etter blei vi enda betre kjent med fjellsida og trolla som bur der. Vi gjekk ein lang og hyggeleg tur, med mange plante- og soppstopp på veg, mot stølen. Vi gjekk opp gjennom skogshagen (sone 2), til produksjonssonen eller den kommersielle sonen 3, der Eirik har planar for eit større arboret der han dyrkar fram frukttre for sal i den nye og lovande marknaden for permakulturplantar.

Vi gjekk forbi den freistande trehytta som merkar grensa til sone 4, som er den sonen som er sjeldan besøkt. I Norges kulturlandskap frå gammalt av var denne sonen der folk hogde ved, hadde tveitane for slåttemark og samla ville vekstar. Ein viktig og svært bærekraftig måte folk samla både ved og dyrefor på, var styving. Dette var kapping av alle greinene på eit lauvtre slik at berre stammen stod igjen. Greinene med blad på vart deretter tørka i låve eller under grantre til lagring som dyrefor om vinteren. Veden vart brukt til ved eller til mindre reiskap. Denne prosessen over tid førte til veldig spesielle formar på trea. Nærmest troll-liknande tjukke stammer med «armar» ut frå toppen av stammen. Her oppe på fjellsida møtte vi mange sånne «troll» av alm og lind, som var nesten skremmande store og ufatteleg fine.

Vi gjekk vidare, forbi den falleferdige vårfloren og opp, opp, opp til sone 5, som har eit fint norsk namn: utmarka. Her vart husdyra dreven til sommarbeite. Folk fulgte dei, budde på støl og seter for å passe på dei, hente mjølk og lage ost og smør. David Holmgren skriv at vi undervurderer kor viktig sone 5 er og var for folk. Det var ei nyttig kjelde til ville nyttevekster som kosta ingen menneskeleg innsats bortsett frå innsamling. Vi samla kantareller, blåbær og molter på veg opp mot stølen og stoppa for å undre over utsikta som tok pusten vår.

Denne perennialen var interessant, avslappande og sosialt. Det var koseleg og kjekt å bli betre kjent med andre permakulturistar og bruke god tid på plantane vi likar så godt!